This is a pre-print version of an article that was published in Historikeren 2/2018, p. 48-51.
Finn Arne Jørgensen
Professor i miljøhistorie ved Universitetet i Stavanger
Det er spennende tider for miljøhistorie i Norge. Endelig, vil nok mange si – det har nemlig vært en lang prosess fra Hilde Ibsen startet et hovedfagsseminar om miljøhistorie ved UiO tidlig på 1990-tallet og fram til i dag, hvor det nå satses relativt tungt på miljøhistorie ved flere universitet i Norge. I denne teksten skal jeg reflektere litt over miljøhistoriens lange vei mot institusjonell etablering i Norge og spekulere litt om hvor feltet er på vei.
For ti år siden publiserte jeg og Dolly Jørgensen en oversiktstekst om miljøhistoriefeltet i Fortid, historiestudentenes tidsskrift ved Universitetet i Oslo, og det har vært interessant å lese denne teksten på nytt igjen nå.[1] Vi var på den tiden begge ansatt i postdoktorstillinger ved NTNU og hadde blitt invitert inn av tidsskriftets redaksjon, som ønsket å undersøke hvilken framtid miljøhistorien hadde som akademisk disiplin i Norge. Vi var ikke alene, da tidsskriftet inneholdt en rekke artikler med miljøhistorisk tematikk skrevet av norske forskere.
Grunninnstillingen bak nummeret var en anelse dyster – redaktøren Marie Lund Alveberg pekte på hvordan ingen historiske miljøer, og da spesielt Universitetet i Oslo, ønsket å satse på miljøhistorie, og de som var aktive innenfor fagfeltet endte derfor opp med å dra til utlandet for å kunne jobbe med miljøhistorie. Hilde Ibsen og Peder Anker ble nevnt som eksempler på dette.
Da vi skrev teksten var vi langt mer optimistiske. Vi hadde nettopp landet et større miljøhistorisk NFR-prosjekt og drev også det som må ha vært en av de første eksplisitt miljøhumanistiske seminarrekkene i Norge, kanskje til og med i Norden. For oss ble miljøhistorien revitalisert og fikk ny energi i møtet med andre disipliner som var interesserte i miljøspørsmål, og NTNU var en ideell plassering for slike møter. Men situasjonen var absolutt ikke uten utfordringer.
Jeg skrev i etterkant i en bloggpost at det var lett å se hva fellestrekkene i diskusjonstekstene i Fortid-nummeret var.[2] Alle pekte på mangel på langsiktig oppbygning av forskningsmiljøer som et problem. Forskningsrådet hadde vist vilje til å satse på enkeltprosjekter her og der, men det var vanskelig å få midler til å fortsette. Og siden det ikke var noen faste, vitenskapelige stillinger i miljøhistorie ved et eneste universitet i Norge var det for en stor grad yngre folk i midlertidige stillinger som trakk lasset. I det lange løp var dette ikke en bærekraftig strategi, og jeg og Dolly Jørgensen forlot da også satsningen vår ved NTNU to år senere, da vi begge fikk stillinger ved Umeå universitet i Sverige.
Jeg lurte også på om mangel på nettverksmuligheter hadde gjort det vanskeligere å få ballen til å rulle. Artiklene i Fortid viste at vi hadde hatt mange spredte miljøhistoriske prosjekter i Norge, men det hadde ikke vært tilstrekkelig utveksling og samarbeid mellom de ulike miljøene. Dette gjorde vi imidlertid noe med, og i 2009 startet jeg Nordic Environmental History Network med støtte fra Nordforsk. Dette nettverket kom på en tid da miljøhistoriesatsningene formelig eksploderte i de andre nordiske landene, spesielt Sverige, og spilte en ikke ubetydelig rolle i å skape en dialog mellom de nordiske miljøhistorikerne.
Om vi ser på hvordan det har gått for bidragsyterne i nummeret ser situasjonen langt bedre ut nå. Yngve Nilsen er førsteamanuensis i historie ved Høgskulen på Vestlandet (Sogndal). Hilde Ibsen er fremdeles docent ved Karlstads universitet. Kristin Asdal er forlengst professor ved Universitetet i Oslo og innehaver av et prestisjefylt ERC-stipend. Lars Rowe har disputert og er seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt og Ernst Bjerke har forlatt akademia til fordel for en stilling som samlingsforvalter ved Oslo Katedralskoles gamle bibliotek. Og så er det jeg og Dolly, som ble rekrutterte til professorater i en stor – og, vil jeg hevde, radikal – miljøhistorisk satsning ved Universitetet i Stavanger i 2017. Ved UiS jobbet allerede miljøhistorikeren Eva Jakobsson, som skal ha mye av æren for at universitetet bestemte seg for å satse på nettopp dette området. Vi rekrutterer akkurat nå en førsteamanuensis i moderne miljøhistorie, og UiS har dermed blitt et av de tyngre miljøhistoriske miljøene i Europa.
Med kjerne i miljøhistoriegruppen startet vi forskningsområdet The Greenhouse høsten 2017, som er nettopp et slikt humanistisk miljøforskningsinitiativ med omlag 15 kjernemedlemmer på tvers av universitetet.[3] Med basis i ukentlige forskningslunsjer, åpne månedlige gjesteforelesninger, gjesteforskere og et forskningsbibliotek i verdensklasse har vi kommet svært godt i gang med oppbyggingen av et solid forskningsmiljø.
I tillegg holder Universitetet i Oslo på å rekruttere en professor i miljø- og eller klimahistorie – hvem som får stillingen avgjøres i disse dager. Hva som kommer ut av satsningen i Oslo får vi se etterhvert, men det er ingen tvil om at universitetet legger mye ressurser inn i dette. Den nylig oppstartede Oslo School of Environmental Humanities er et av Humanistisk fakultets nye satsningsområder, og går fint inn i rekken av nordiske miljøhumanistiske senter. Tendensen man ser både i disse to nye norske initiativene og ellers i verden er at miljøhistorie er en sterk og integrert del av større tverrfaglige environmental humanities-satsninger.
Jeg har brukt ganske mye plass av denne teksten på å diskutere slike institusjonelle forhold, men det er fordi jeg mener det er viktig. Dels handler det om grunnleggende arbeidsvilkår, men det handler også om hvilke muligheter bestemte former for kunnskap har til å ta plass i samfunnet. Forskningens organisering – hvem som jobber med hvem – kan være vel så viktig som dens finansiering i arbeidet med å skape sikker og relevant kunnskap.
Hva kjennetegner da miljøhistorisk forskning i 2018? Hvilken kunnskap er det vi bidrar med og hvilken relevans er det vi påberoper oss?
Feltet har eksistert i omlag 50 år, siden amerikaneren Roderick Nash utforsket villmarkens plass i den amerikanske folkesjelen.[4] Han uttalte selv at da han underviste miljøhistorie for første gang i 1970 følte han seg endelig relevant som historiker.[5] Den gang kunne det være vanskelig å skille mellom rollen som miljøhistoriker og miljøverner. Aktivismen og har stått sterkt i miljøhistorien, men både forskningsfeltet og den verdenen vi studerer har blitt langt mer komplisert siden starten.
Naturen (med stor N) er død og har blitt erstattet av en rekke naturer som viser seg å ikke være opprinnelige og uforanderlige, men preget av menneskers aktiviteter gjennom historien. Det samme gjelder Vitenskapen (med stor V), som i stor grad har mistet sin posisjon som absolutt autoritet, og som samtidig må forsøke å gripe såpass komplekse fenomener som globale klimaendringer og de menneskelige systemene som har forårsaket disse endringene. Vår relasjon til resten av naturen kan dermed ikke tas for gitt. Vi står på ingen måte utenfor fenomenene vi studerer og kan ikke hente vår faglige autoritet fra et slikt utenforperspektiv.
Tanken om villmark og uberørt natur står fremdeles sterkt innenfor miljøhistorien, men har etter William Cronons banebrytende artikkel «The Trouble With Wilderness» i stor grad blitt betraktet som en kulturell kategori snarere enn en konkret naturtilstand av miljøhistorikere.[6] Kort sagt er villmark noe som finnes inne i hodet vårt og ikke «der ute» i naturen. Dette betyr ikke at denne naturen er uten verdi, men denne konstruktivistiske forståelsen av natur ble ikke alltid godt mottatt av aktivister og naturvernere.
Miljøhistorie er med andre ord et forskningsfelt som utfordrer ideen om et skille mellom menneske og natur. I stedet skriver man historier som løfter fram de mange og sammenvevde forbindelsene mellom natur og kultur på en rekke områder. I oversiktsartikkelen «Entangled Environments: Historians and Nature in the Nordic Countries» som jeg publiserte sammen med noen nordiske kolleger i 2013 utforsker vi flere eksempler på hvordan natur problematiserer og utfordrer både historiske og nåtidige grensedragninger – definisjonsmessige, faglige og romlige.[7]
Vi avsluttet vår Fortid-artikkel fra 2008 med å se framover med spesielt relevans-begrepet som linse, og forutså at Forskningsrådet kom til å inkludere miljøproblematikken i stadig flere av sine programmer. Dette har vist seg å stemme, samtidig som humanistiske perspektiver også etterlyses. Kombinasjonen av disse trendene har vist seg svært positiv for miljøhumanistisk forskning. Flere prosjekt har fått støtte de siste årene, selv om Norge fortsatt ligger etter de svenske og danske storsatsningene på miljøhumaniora. Potensialet for ekstern forskningsfinansiering, både fra norske kilder og fra EU, er stort og det er høyst sannsynlig at miljøhistoriens videre vekst i Norge er svært avhengig av slik finansiering. På den måten er situasjonen ganske lik den for ti år siden. Men den store forskjellen fra den gang er at vi nå er i en stilling hvor vi kan jobbe strategisk og med solid institusjonell forankring ved en rekke universitet i Norge.
Referanser
[1] Dolly Jørgensen og Finn Arne Jørgensen, “Miljøhistorie: Kunsten å lytte til naturens stemme?” Fortid 4, 2008, 6-9.
[2] Denne var publisert på nettsiden miljohistorie.net, som ble lagt ned for noen år siden.
[3] For mer om The Greenhouse, se http://newnatures.net/greenhouse/
[4] Roderick Nash, Wilderness and the American Mind, 4th ed. New Haven, CT: Yale University Press, 1967/2001.
[5] Roderick Nash, American Environmental History: A New Teaching Frontier, Pacific Historical Review 1972, 3: 362-372
[6] William Cronon, The Trouble with Wilderness; or, Getting Back to the Wrong Nature, in W. Cronon (ed.), Uncommon Ground: Rethinking the Human Place in Nature, New York 1995: 69- 90.
[7] Finn Arne Jørgensen, Unnur Birna Karlsdóttir, Erland Mårald, Bo Poulsen og Tuomas Räsänen “Entangled Environments: Historians and Nature in the Nordic Countries,” Historisk Tidsskrift (Norge), 1/2013, s. 9-34.
